Det amerikanske samfunnet blir ofte beskrevet som kaldt og brutalt. Denne folkeopinionen har skapt flere ”skap-patrioter” som har glemt hvorfor de elsker dette fantastiske landet, der kapitalismen rår.
Unik Mentalitet
Mange Norske kapitalister vil nødig assosieres med USA. Det finnes flere grunner til dette, for eksempel har mange av landets grunnprinsipper falmet. De utvikler en stadig større stat som blir stadig mer inkompetent. Forholdet kan sammenlignes med kommunister som ikke støtter tyranniet som eksisterer i de fleste kommunistiske samfunn.
Likevel føler mange en ryggmargsrefleks med støtte til USA. For selv om systemet har sine problemer, som i min mening skyldes et overregulert marked og en enrom stat – men meg om det – er det noe med mentaliteten man møter i landet, som treffer oss frihetselskere midt i hjertet.
Gjerrig, ondskapsfull, kapitalist?
Ifølge NCCS (National Center for Charitable Statistics) gir amerikanerne mer til veldedighet enn noen andre nasjonaliteter. I USA doneres det årlig mer til veldedighet enn staten tar inn i form av inntektsskatt, og det er republikanerne som gir mest. Mange vil avfeie disse donasjonene som PR investeringer, men det finnes en viktig faktor som tydeliggjør den amerikanske mentaliteten, nemlig tips. Det er vanskelig å forestille seg et egoistisk incentiv for å gi tips, likevel er hoveddelen av amerikanske kelneres lønn basert på frivillig betaling. En kan forestille seg protestene som ville haglet inn dersom en hadde foreslått en lignende løsning i Norge, for hvilken nordmann vil velge å gi når han kan slippe?
Frivillighet under tvang
I Norge er veldedighet og medmenneskelighet, som så mye annet, institusjonalisert. Folk flest slipper å ta ansvar for hverandre fordi staten order opp. Selv under TV-aksjonen, der det er meningen at folk skal gi fra egen lomme, venter vi på at myndighetene skal gjøre jobben. Alle Bergensere slo seg unisont på brystet da byrådet var så snille å dele ut 255.000 kroner. Norge er utvilsomt flink til å gi, men kan en si det samme om nordmenn?
Ofte hører man folk påstå at ”de burde få mer penger” hver gang en organisasjon eller institusjon mener de er underfinansiert. Hvis en mener at noen fortjener mer penger, er jo løsningen enkel, gi de mer penger. Vi har vendt oss til at alle bidrag må gå gjennom staten der om lag 38 % forsvinner oppover i systemet (i tillegg til den varierende summen som forsvinner når pengene skal forvaltes), i stedet for å i større grad bruke private donasjoner.
Etter 50 år med Norsk bistandspolitikk skal det godt gjøres å finne en eneste utredning som viser at overføringene fra Norge har vært en suksess, til og med regjeringens egne rapporter tyder på at de har vært en katastrofe. Det er flere grunner til dette, den tydeligste av de er at pengene ikke kommer lengre enn til korrupte statslederes lommebøker. Dersom disse donasjonene hadde blitt lagt til frivilligheten, hadde det i verste fall ikke gjort noen forskjell, i beste fall hadde ulike organisasjoner hatt mulighet til å konkurrere om å gi de mest effektive bidragene.
Ønsketenkning
I Norge har vi to hovedsektorer som kjemper om dominans, offentlig sektor og privat sektor. Det er omtrent ikke plass til det jeg vil kalle en ”frivillig sektor”, sjel har blitt byttet ut med systemer. Vår frivillige sektor har få spillere på banen, og blir i enkelte tilfelle uglesett. Mens i USA blir folk som Bill Gates – som ga hoveddelen av sin formue til veldedighet – hyllet som helter, blir vår egen Trond Mohn nektet takk fra SV for sine bidrag til Bergen.
Vi kapitalister lever i den tro at siden det norske folk stemmer på politikere som krever inn skatter som går til veldedighet, er viljen tilstede for å bytte dette ut med frivillige bidrag. Enkelte vil hevde at dette nødig lar seg gjennomføre i Norge, i så fall er det trist å konkludere med at amerikanere er flinkere enn oss nordmenn.
Innlegget var på trykk i Bergens Tidende 30.04.11
