Våpenet er bare en penn
MANGE MENER det ikke lenger er kontroversielt å trykke tegninger som latterliggjør Muhammed eller Taliban. De mest moderate motstanderne av trykking mener det er
på tide å gi seg, og helst unnskylde for det man allerede har gjort.
på tide å gi seg, og helst unnskylde for det man allerede har gjort.
Dersom dette var den eneste motstanden tegningene møtte, kunne jeg nesten
være tilbøyelig til å være enig. Men de moderate er ikke alene, deres mer ekstreme meningsfeller har nemlig ikke gitt seg. Det oppdages stadig nye sammensurier av
mennesker og organisasjoner med planer om å drepe dem som våger å tråkke over islams hellige grenser.
Kurt Westergaard har følt det på kroppen, likeså redaktøren for Jyllands-Posten, Fleming Rose, og til sist også tegneren Lars Vilks.
Hordaland FpUs medlemsmagasin Fri Tale var dermed i godt selskap da
den tidligere redaktøren, Eskil Moen, mottok trusler etter å ha trykket en av tegningene til Westergaard i forrige utgave. Man skulle kanskje tro dette betydde at undertegnede selv la seg på en litt mykere linje ved inntredelsen som ny redaktør
for bladet, men da tar man feil. At man mottar trusler, betyr ikke nødvendigvis at man har gjort noe galt – i dette tilfellet betyr det heller at man har gjort
alt riktig.
I den nye utgaven av bladet søker jeg å provosere, ikke fordi
jeg ser provokasjonen som noe mål i seg selv, men fordi jeg mener motstandernes reaksjon forteller meg alt det jeg trenger å vite om dem. Ytringsfrihet er en nødvendig grunnpilar dersom man skal leve i et demokratisk samfunn, og motstandere av ytringsfrihet er likeså motstandere av både demokrati, frihet
og like rettigheter for alle.
Det paradoksale er at ytringsfrihetens motstandere, både de moderate og de ekstreme, gjerne benytter seg av denne selv – og aller helst foran store, sinte forsamlinger. De blir ikke møtt med trusler, men de skulle aller helst ønske de også slapp å møte motargumenter. Terroristene synes det gjør vondt å møte motstand, særlig når ytringsfrihetens forkjempere benytter seg av tvers igjennom uhederlige virkemidler som både humor, penn og fargestifter. Et bilde sier mer enn tusen ord, men hvor mye sier egentlig en trussel? En trussel er et symptom på at noe er galt, en trussel betyr at rasjonell tankegang har sviktet og at det ikke lenger finnes argumenter som kan støtte opp om terroristens eget syn.
I et samfunn der trusler er dagligdags og drap ikke regnes som annet enn et litterært virkemiddel, er det ikke plass til utvikling. Et slikt samfunn kan ikke forvente å utvikle seg ettersom det ikke lar nye meninger kjempe om innbyggernes tanker på lik linje med de gamle og vedtatte sannhetene. For det er ikke bare provokasjon som er målet med å trykke kontroversielle tegninger. Bak humoren og de treffsikre strekene ligger også et budskap.
Dersom slike budskap aldri fikk nå frem, ville vi hatt et samfunn som stagnerte i en tid der kvinner verken hadde stemmerett eller lov til å gå ut alene. Et samfunn der pisking og dødsstraff ikke plaget andre enn akkurat dem som ble rammet og der misbruk av makt ikke bare var godtatt, men også forventet. I FpUs nye blad er vi ikke kun ute etter å provosere, vi forsøker også å formidle et budskap. Forhåpentligvis vil de som provoseres, ikke gjøre annet enn å forklare hvorfor de er uenige med oss. For enkelte kommer til å bli provosert. Det er også meget mulig at flere vil føle seg såret og latterliggjort, men ytringsfrihetens våpen er like fullt bare en penn – bør pennen kuttes over med en kniv?
Dette er hovedinnlegget i dagens Bergen Tidene, skrevet av redaktør for Hordaland FpUs medlemsblad Fri Tale, Ida Christine Hansen.
Siste utgave av Fri Tale er på vei til våre medlemmers postkasse nå. Bladet kan leses her.
Logg inn